web
analytics

Internasjonale ekteskap og samboerskap

feb 29, 2016

Tvister knyttet til lovvalg og verneting

Ekteskap (og samboerskap) har i stadig økende grad et internasjonalt tilsnitt. Ved ekteskapsinngåelser og -opphør på tvers av landegrenser, oppstår spørsmål om hvilket lands rett som kommer til anvendelse (lovvalgspørsmålet / rettsvalgspørsmålet) samt for hvilket lands domstoler rettslig tvist skal anlegges (vernetingsspørsmålet).

Ovennevnte forhold, altså den internasjonale privatrettens betydning på familierettens område, er komplisert. Regelsettet er fragmentert og uoversiktlig. Det er også preget av rettsulikhet mellom ulike land.

Hvilket lands rett som kommer til anvendelse og hvilket land saken kan anlegges for, er to ulike spørsmål. Det kan derfor godt tenkes tilfeller der en norsk domstol legger til grunn at sak kan anlegges i Norge, men at det f.eks. er tysk rett som avgjør de konkrete tvistespørsmålene saken reiser.

Vi vil her se nærmere på hovedlinjene når det gjelder den norske internasjonale privatretten på familierettens område. Vi vil samtidig, i denne omgangen, avgrense mot internasjonal privatrett knyttet til tvister om barn, herunder barnefordeling, barnevern, barnebidrag mm.

Ettersom rettsfeltet er komplisert, er det etter vår vurdering særlig viktig å innhente relevant juridisk bistand. Denne korte innføringen er på ingen måte tilstrekkelig for at egne interesser forsvarlig kan ivaretas i slike type saker.

1. Vernetingsspørsmålet

Når en norsk domstol skal avgjøre om en ekteskapssak kan anlegges for vedkommende domstol, vil den se hen til ekteskapsloven («el.») § 30b.

Etter bestemmelsen kan sak anlegges for norsk domstol;

  1. når saksøkte har bopel i riket; eller
  2. når saksøkeren har bopel i riket og enten har bodd her de siste to år eller tidligere har hatt bopel her; eller
  3. når saksøkeren er norsk statsborger og det gjøres at vedkommende, grunnet sitt statsborgerskap, ikke vil kunne reise sak i det land hvor vedkommende har sin bopel; eller
  4. når begge ektefeller er norske statsborgere og saksøkte ikke motsetter seg at saken reises for norsk domstol; eller
  5. når ekteskap er inngått her i landet, og det godtgjøres at saksøkeren ikke vil kunne reise sak i det landet vedkommende er statsborger eller har bopel i.

Bestemmelsen er uttømmende. Den oppstiller samtidig alternative vilkår for saksanlegg i Norge, hvilket betyr at en av ovennevnte alternativer må være oppfylt for at saken ikke skal avvises. Domstolen vil ta stilling til om sak kan anlegges av eget tiltak, såkalt ex officio.

El. § 30b er likevel ikke i seg selv til hinder for at sak kan anlegges for domstol i annet land i medhold av annet lands rett. Saker om ektefellers formuesforhold omfattes f.eks. ikke av Lugano-konvensjonen om domsmyndighet og annerkjennelse i sivile og kommersielle saker, se konvensjonens art. 1 annet ledd (1). Det kan også bety at dersom sak først reises i annet land, og saksanlegget anses gyldig etter det landets interne rettsregler, kan det i seg selv medføre avvisning i Norge. (Såkalt litispendens.)

Når det gjelder vernetingsreglene knyttet til samboerforhold, er reguleringen høyst sporadisk og usikker. Enkelte har antatt at de ekteskapsrettslige reguleringer, delvis tilkjennegitt over, også kan anvendes (analogisk anvendelse) for samboerforhold. Dette er imidlertid usikkert.

En annen innfallsvinkel er å se hvilken type eiendel tvisten vedrører. Dreier det seg f.eks. om tvist om eierforhold knyttet til fast eiendom, er det nærliggende å anta at sak kan anlegges i det land der eiendommen ligger.

2. Lovvalgspørsmålet

Når retten har tatt stilling til vernetingsspørsmålet, må retten ta stilling til hvilket lands rett som regulerer tvisten. Som fremholdt over, kan dette prinsipielt være et annets land rett enn der domstolen ligger.

Lovvalgspørsmålet vil avhenge av hva slags type rettstvist det er tale om. Vi vil her skissere hovedlinjer og utgangspunkter for ulike tvister, uten at opplistingen vår er uttømmende. Vi skiller mellom tvister mellom ektefeller og samboere.

a. Tvister mellom ektefeller

Når det gjelder formuesforholdet, bestemmes dette i utgangspunktet av retten på ektefellenes første felles bopel etter ekteskapsinngåelsen (domisilprinsippet).  Etterfølgende bopelskifte til ny stat har som hovedregel ikke betydning for et etablert formuesforhold.

Unntak fra det gjelder for nordiske ekteskap, der inngått konvensjon mellom statene bl.a. fastslår at staten der ektefeller har sin siste bopel er bestemmende for formuesordningen (foranderlighetsprinsippet).

Dersom ovennevnte ikke er komplisert nok, vil ektefeller ofte ha en rettsvalgadgang: I en viss utstrekning kan ektefeller avtale hvilket lands rett som skal regulere formuesordningen.

Norske domstoler vil i utgangspunktet akseptere ektepakter som er opprettet i annet land, såfremt ektepakten oppfyller tilblivelseskravene etter vedkommende lands interne rett. I nordiske land vil domstolen ha en valgfrihet ettersom domstolen ofte vil kunne velge mellom formkravene i de to ulike statene ektefellene har sin tilknytning.

Hvorvidt ektepakten eller første felles bopel etter ekteskapsadgangen, avgjør formuesordningen, vil bero på en konkret vurdering.

Aksept for utenlandsk rett i en sak for norske domstoler har et generelt unntak knyttet til såkalte «ordre public»-normer. «Ordre public» innebærer at aksept av fremmed rett må skje med den reservasjon at dersom resultatet blir for støtende etter nasjonale normer, kan rettsreglene ikke gjøres gjeldende. «Ordre public»-normer vil nok f.eks. slå inn dersom, det, med henvisning til fremmed rett, kreves fullbyrdelse av tvangsekteskap eller flerkoneri i Norge.

Andre områder innenfor ekteskapsretten er undergitt annen regulering. Når det gjelder ekteskapsinngåelsen, vil vielsesreglene, inkludert vurderingen av ekteskapshindringer, i utgangspunktet vurderes etter det landets rett der ekteskapet inngås. Annerkjennelse i Norge vil likevel kreve at inngåelsen ikke er i strid med «ordre public»-normer.

Tilsvarende vil nok selve oppløsningen av ekteskapet følge det landets rett, der ektefellene bringer ekteskapet til oppløsning. Tilsvarende reservasjoner som angitt over, gjelder.

b. Samboere

I samboerskap vil det, ulikt som for ektefeller, ikke være noe felles formuesforhold. Det er heller ingen tilsvarende formalia som ved ekteskap knyttet til inngåelse og opphør.

Tvister mellom samboere vil som regel angå eiendeler eid i sameie – typisk fast eiendom – herunder eierbrøker, gjeldsansvar, vederlagskrav mm.

Hvilket lands rett som regulerer dette, vil antagelig avhenge av de konkrete forhold i saken, herunder hvor vedkommende eiendel ligger, hva partene har avtalt og hvordan de har innrettet seg. Generelt vil nok også norske domstoler være tilbøyelige til å anvende norsk rett, forutsatt at saken gyldig kan anlegges i Norge.

Det er imidlertid liten grad av regulering av dette, og dermed også stor grad av usikkerhet.

Oppsummering

Vi har over forsøkt å skissere enkelte hovedlinjer. Angivelsen over er likevel ikke uttømmende. Internasjonal privatrett på familierettens område er komplisert. Rettsreglene er uoversiktlige og rettsområdet er preget av usikkerhet.

Det er vårt klare råd å innhente juridisk rådgivning, gjerne i forkant av tvist. Dette kan begrense risiko for feilskjær og potensielt kostbare juridiske prosesser.

Det er hensiktsmessig at ektefeller og samboere danner seg en formening om sin avtalte formuesordning, bl.a. ved opprettelse av ektepakt. Det er også hensiktsmessig at partene har en formening om hvilket lands domstoler som skal avgjøre tvister – særlig knyttet til formuesordning og eierforhold – og hvilket lands rett som skal avgjøre tvisten. Slik felles formening begrenser usikkerhet og dermed også juridisk risiko.

Vi bistår fortløpende i slike saker. Artikkelen over er forfattet bl.a. på bakgrunn av vår erfaring fra slike saker.